ernhardshund har blitt kalt bernhardiner, berghund, alpemastiff og barryhund. Mange hevder at den utviklet seg alt på 1100-tallet, men det finnes ingen dokumentasjon som støtter denne teorien. Man hevder også at rasen nedstammer fra store molossere som ble bragt over Alpene av romerske legionærer, noe som godt kan være sant, men som heller ikke lar seg dokumentere. Det er derfor vanskelig å si noe konkret om hvor gammel rasen er.

Det verserer en rekke fantastiske historier om redningsbragdene slike hunder skal ha utført, men de fleste av de er ren oppdiktning. Den mest berømte av alle sankt bernhardshunder er hunden Barry, som ble født i 1800 og skal ha reddet et førtitalls personer i løpet av en tiårsperiode. I dag vet man imidlertid at en må ta disse historiene med en klype salt, selv om Barry var ekte nok. Kanskje utførte han også et visst redningsarbeid.

Før 1830 fantes rasen kun som korthårsvariant, men etter denne tid ble det krysset inn newfoundlandshund. Da oppsto den langhårede varianten. Det hevdes at meningen var å skape en hund som i ennå større grad kunne takle kulde og snø, men den langårede varianten viste seg ikke å være like godt egent i snø som den korthårede.

Navnet sankt bernhardshund fikk rasen offisielt da den ble anerkjent som en egen hunderase i 1880. Den sveitsiske sankt bernhardshundklubben ble dannet i 1884, og den første rasestandarden ble bestemt i Bern i 1887. Akkurat når rasen kom til Norge vites ikke, men Norsk Sankt Bernhard klubb (NSBK) ble stiftet 1. januar 1991.