Schäferhund
Sammenlikne med:   

Schäferhund


Størrelse:
Aktivitet:
Pelsstell:
Passer for:
Allergi:

 
Schäferhund:
FCI:
Anerkjent av FCI
FCI nummer: 166
Gruppe 1: Bruks-, hyrde- og gjeterhunder
Seksjon 1: Fårehunder
ANDRE NAVN: German Shepherd Dog, Deutscher Schäferhund
 
STØRRELSE: Stor
VEKT: Hann: 30-40 kg
Tispe: 22-32 kg
HØYDE: Hann: 60-65 cm
Tispe: 55-60 cm
FARGE(R): Vanligvis sort (sadel) med rødbrune, brune, gulbrune og lysegrå sjatteringer, mot hvetefarget i bukregionen. Ensfarget sort og grå er også tillatt, men sistnevnte skal ha sort sadel og maske
PELSLENGDE: Kort eller langhåret
PELS: Tette slette dekkhår,kraftig underull
PELSSTELL: Endel
ALLERGI: Ja
AKTIVITET: Endel
 

Treff i DogLex

Schäferhund
Brukshund
[...en brukshund er et begrep som benyttes om hunder som har fått trening i å utføre en eller flere nyttige oppgaver. pr. definisjon blir da en bruksh...]
Ekstremavl
[...ekstremavl er avl på ekstreme egenskaper, i den hensikt å forsterke bestemte fysiologiske eller psykologiske uttrykk (effekter) hos bestemte individer...]
Førerhund
[...førerhund kalles også blindeførerhund og blindehund. førerhundens oppgave er å lede svaksynte og blinde utenom hindringer, slik at de kan ferdes s...]
Gjeterhunder
[...gjeterhunder og kveghunder (av eng. sheepdogs and cattle dogs) er en fci gruppe som består av hunder som deles inn i de to undergruppene fårehunder og...]
Kreft
[...kreft er mer vanligere hos hund enn menneske. riktignok varierer det mye mellom hunderasene hvilke kreftformer som opptrer hyppigst, men en eller anne...]
Tamhund
[...tamhund (canis lupus familiaris), i norge også kalt hund, bisk, bikkje, kjøter og menneskets beste venn, er i realiteten en domestisert ulv som mennes...]
 

Rasestandard

En rasestandard er et teoretisk verktøy som definerer (beskriver) hvordan et dyr i teorien skal se ut, for eksempel hunder og katter. Rasestandarden er altså et idealbilde av dyret, men ofte beskrives også uønskede eksteriørmessige, anatomiske feil og mangler. I noen grad beskriver også en rasestandard dyrets psykologiske- og bruksmessige egenskaper, samt hjemland og opprinnelsesland. Hjemlandet er i så måte det land som har ansvaret for rasestandarden, men man må være klar over at en rasestandard allikevel kan variere fra land til land. Ikke minst som følge av nasjonal praksis.

Standardens hensikt

Hensikten med en rasestandard er å trygge (sikre) og forbedre en rase eller rasevarietets genetiske framtid, gjennom å definere et bilde av hva som er ønsket og uønsket, slik at avl på disse egenskapene fremmes. Fra tid til annen kan rasestandarder bli oppdatert (justert).

Standardens voktere

Rasestandardenes voktere er gjerne internasjonale og nasjonale registre, f.eks. ulike lands kennelklubber, rasedyrforbund eller avl- og oppdrettsslag.

Såkalte eksteriørdommere (også kalt dommere) blir trent opp i å tyde og tolke rasestandardene, for derigjennom å kunne bedømme de dyr som stilles ut opp mot denne. En slik utdanning tar gjerne mange år å fullføre. Dommerens objektivitet og fagkunnskap (erfaring og kunnskap) er selvsagt svært viktig for resultatet, og derav rasens utvikling og framtid.

Problemstillinger

I mange tilfeller er en enkelt dommers oppfatning av et dyr også hele grunnlaget for resultatet av bedømingen. Dersom dommmeren objektivitet og faglige kunnskap ikke er god nok, kan man få uønskede varige endringer i en rase på sikt. Slikt skjer dessverre også alt for ofte, og kommer særlig til uttrykk innenfor bedømning av kjæledyr.

I de senere år har man alt ofte sett at dommere framelsker ekstremiteter, f.eks. i bedøming av ulike hunderaser. Rynkete hunder blir stadig mer rynket, små hunder blir mindre og større hunder blir større. Noen hunder har sågar blitt så ekstreme i sin anatomi at de har fått problemer med å puste og å føde sitt eget avkom.

Et problem med bedømniger innenfor kjæledyrorganisasjonene er at dommeren i mange tilfeller selv er både oppdretter og utstiller i samme land. Selv om dommeren ikke kan bedømme egne dyr, kan man tenke seg at objektiviteten ovenfor konkurrerende oppdrettere kan slå negativt ut. Et resultat av denne muligheten kan komme til uttrykk gjennom at noen mennesker ikke ønsker å stille ut sine dyr ovenfor bestemte dommere, selv om det ikke finnes et dokumenterbart grunnlag for å hevde at dommeren ikke er ærlig og objektiv.