Italieneren er korthåret, langbent og kvadratisk, og minner ikke så rent lite om en greyhound i miniatyr. Pelsen kan være sort, grå, skifergrå eller gul (isablla) i alle nyanser. Hvitt er tillatt på brystet og potene.

Dette er en livlig og grasiøs hund, og du skal ikke la deg lure av dens sparsomme fysiske proporsjoner. Italieneren er nemlig en lynhurtig liten tøffing - en typisk mynde på alle måter, som står godt på egne bein. Dens lette bevegelser og mangel på dverghundpreg gjør bildet av grasiøs eleganse nærmest fullkomment.

I Frankrike og Tyskland har rasen blitt brukt til hetsjakt på småvilt, ofte sammen med jaktfalk. Hundene skal, til tross for størrelsen, faktisk være dyktige jakthunder den dag i dag. Ingen vet om rasen opprinnelig var avlet for jakt eller sosiale formål, men den ble trolig brukt til begge formål. I dag er den først og fremst en meget hendig familiehund, men den har også en rekke kvaliteter innen hundesport. Den er også ofte å se som utstillingshund.

Den kan være litt reservert overfor fremmede og passer kanskje dårlig for familer med små barn, dersom de ikke har rukket å lære seg å respektere hunder. Italieneren regnes imidlertid som både snill og tålmodig, også med barn, så dette har nok mest med hundens skjøre anatomi å gjøre. Dessverre ser vi alt for ofte at eierne overbeskytter disse små hundene, som så absolutt ikke trenger dette. De klarer seg utmerket sammen med andre hunder.

Du finner mer informasjon på nettsidene til Arbeidsutvalget for Italiensk mynde