Thai ridgeback har fellestrekk med andre pariahhunder, eksempelvis med basenji som riktig nok er ganske mye mindre og bevislig har et vestlig opphav (thai ridgeback har et østlig opphav, på linje med de nordiske polarhundene, asiatiske spisshunder og Canis lupus dingo). Kroppen er langstrakt, ryggen massiv og brystkassen dyp. Lendet er bredt og forholdsvis kraftig. Hodet er ganske stort, snuten middels lang og kjevepartiet meget kraftig. Stående spisse og relativt store ører. Mandelformede mellomstore mørke øyne. Halen er middels lang, kraftig ved roten, og bæres vertikalt eller bøyd opp i sigdform. Rasen har en massiv beinstamme og er generelt svært muskuløs å se på.

Rasen har i de senere år har fått en stadig mer massiv og mindre slank anatomi. Dette har sammenheng med at man i Thailand siden 1980-tallet har ønsket å utvikle større angrepslyst hos denne hunden, som altså opprinnelig er en jakthund. Dette har hittil ført til at rasen som sådan har blitt høyere, tyngre og mindre selvstendig (mer dressurvennlig), men også langsommere og mindre manøvreringsdyktig. Denne hunden står altså i fare for å dø ut i sin opprinnelige form, selv om slike individer fortsatt finnes på øyene utenfor Thailand.

Pelsen er kort og glatt og krever ikke mye stell. Over ryggen har rasen den karakteristiske kammen av framovervoksende dekkhår. Som sådan finnes rasen i flere farger; sort, kastanjebrun, rødbrun, lysbrun (fawn), sølvgrå og blå. Fawn skal ha sort maske. Hannene blir ca. 56-61 cm i skulderhøyde, mens tispene blir ca. 51-56 cm høye. Vekten ligger normalt på ca. 30 kg, avhengig av kjønn. Opprinnelig var disse hundene omkring 38–52 cm i skulderhøyde, mens vekten lå på ca. 16–23 kg. Man kan alstå fastslå at rasen er blitt betydelig endret de seneste 30 årene.