Svensk Lapphund
Sammenlikne med:   

Svensk Lapphund


Størrelse:
Aktivitet:
Pelsstell:
Passer for:
Allergi:

 
Svensk Lapphund:
FCI:
Anerkjent av FCI
FCI nummer: 135
Gruppe 5: Spisshunder
Seksjon 3: Nordiske gårds- og gjeterhundraser
 
AKC:
Anerkjent av AKC
Foundation Stock Service (FSS)
Each of the following breeds has been accepted for recording in the AKC Foundation Stock Service®. The AKC provides this service to allow these purebred breeds to continue to develop while providing them with the security of a reliable and reputable avenue to maintain their records. FSS® breeds are not eligible for AKC registration. Several of the FSS breeds are approved to compete in AKC Companion Events. To review the complete list of breeds approved to compete in companion events, click here. Contact information is available for a majority of the Foundation Stock Service® breeds. The AKC does not recommend one club over another. None of the clubs are affiliated with the AKC at this time (except for the coonhound national breed clubs).
ANDRE NAVN: Svensk Spets, Swedish Lapphund
 
STØRRELSE: Middels
VEKT: Hann: 18-20 kg
Tispe: 13-15 kg
HØYDE: Hann: 45-50 cm
Tispe: 40-45 cm
FARGE(R): Bjørnebrun,brun,svart
PELSLENGDE: Lang
PELS: Strittende
PELSSTELL: MIddels
ALLERGI: Ja
AKTIVITET: Mye
 

Treff i DogLex

Svensk Lapphund
Gårdshunder
[...gårdshund er en flyktig beskrivelse av hunder som tradisjonelt ble hold på gårdsbruk som en slags kombinerte vakthunder, gjeterhunde...]
Nordiske hunderaser
[...nordiske hunderaser er en gruppe med nasjonale hunderaser som opprinnelig har oppstått i et eller flere av de fem nordiske landene: danmark inkludert ...]
Norske hunderaser
[...det finnes flere norske hunderaser. den såkalte varangerhunden (canis familiaris varangensis) er det eldste bevis man har for tamhunder i norg...]
Spisshunder
[...spisshund (også kalt spets og spitz) er betegnelsen på en gruppe hunder som deler en rekke morfologiske- og anatomiske fellestrekk. det mest i øyenfal...]
Svenske hunderaser
[...det finnes flere svenske hunderaser, hvorav de langt fleste er jakthundraser, selv om et par av de også kan kalles gårdshunder. sveriges utvalg av hun...]
 

Rasestandard

En rasestandard er et teoretisk verktøy som definerer (beskriver) hvordan et dyr i teorien skal se ut, for eksempel hunder og katter. Rasestandarden er altså et idealbilde av dyret, men ofte beskrives også uønskede eksteriørmessige, anatomiske feil og mangler. I noen grad beskriver også en rasestandard dyrets psykologiske- og bruksmessige egenskaper, samt hjemland og opprinnelsesland. Hjemlandet er i så måte det land som har ansvaret for rasestandarden, men man må være klar over at en rasestandard allikevel kan variere fra land til land. Ikke minst som følge av nasjonal praksis.

Standardens hensikt

Hensikten med en rasestandard er å trygge (sikre) og forbedre en rase eller rasevarietets genetiske framtid, gjennom å definere et bilde av hva som er ønsket og uønsket, slik at avl på disse egenskapene fremmes. Fra tid til annen kan rasestandarder bli oppdatert (justert).

Standardens voktere

Rasestandardenes voktere er gjerne internasjonale og nasjonale registre, f.eks. ulike lands kennelklubber, rasedyrforbund eller avl- og oppdrettsslag.

Såkalte eksteriørdommere (også kalt dommere) blir trent opp i å tyde og tolke rasestandardene, for derigjennom å kunne bedømme de dyr som stilles ut opp mot denne. En slik utdanning tar gjerne mange år å fullføre. Dommerens objektivitet og fagkunnskap (erfaring og kunnskap) er selvsagt svært viktig for resultatet, og derav rasens utvikling og framtid.

Problemstillinger

I mange tilfeller er en enkelt dommers oppfatning av et dyr også hele grunnlaget for resultatet av bedømingen. Dersom dommmeren objektivitet og faglige kunnskap ikke er god nok, kan man få uønskede varige endringer i en rase på sikt. Slikt skjer dessverre også alt for ofte, og kommer særlig til uttrykk innenfor bedømning av kjæledyr.

I de senere år har man alt ofte sett at dommere framelsker ekstremiteter, f.eks. i bedøming av ulike hunderaser. Rynkete hunder blir stadig mer rynket, små hunder blir mindre og større hunder blir større. Noen hunder har sågar blitt så ekstreme i sin anatomi at de har fått problemer med å puste og å føde sitt eget avkom.

Et problem med bedømniger innenfor kjæledyrorganisasjonene er at dommeren i mange tilfeller selv er både oppdretter og utstiller i samme land. Selv om dommeren ikke kan bedømme egne dyr, kan man tenke seg at objektiviteten ovenfor konkurrerende oppdrettere kan slå negativt ut. Et resultat av denne muligheten kan komme til uttrykk gjennom at noen mennesker ikke ønsker å stille ut sine dyr ovenfor bestemte dommere, selv om det ikke finnes et dokumenterbart grunnlag for å hevde at dommeren ikke er ærlig og objektiv.