Amerikansk akita
Sammenlikne med:   

Amerikansk akita


Størrelse:
Aktivitet:
Pelsstell:
Passer for:
Allergi:

 
Amerikansk akita:
FCI:
Anerkjent av FCI
FCI nummer: 5

 
AKC:
Anerkjent av AKC
Working
Dogs of the Working Group were bred to perform such jobs as guarding property, pulling sleds and performing water rescues. They have been invaluable assets to man throughout the ages. The Doberman Pinscher, Siberian Husky and Great Dane are included in this Group, to name just a few. Quick to learn, these intelligent, capable animals make solid companions. Their considerable dimensions and strength alone, however, make many working dogs unsuitable as pets for average families. And again, by virtue of their size alone, these dogs must be properly trained.
ANDRE NAVN: Akita
 
STØRRELSE: Gigant
VEKT: Hann: 45-59
Tispe: 32-45
HØYDE: Hann: 66-71
Tispe: 61-66
FARGE(R): rød, fawn, hvit osv, tigret eller pinto
PELSLENGDE: ca 5cm
PELS: rett, grov og står noe ut. tykk bløt og tett underull.
PELSSTELL: Endel
ALLERGI: Ja
AKTIVITET: Endel
 

Treff i DogLex

Amerikansk akita
Vakt- og vokterhunder
[...vakt- og vokterhunder er en gruppe hunderaser som stort sett inkluderer storeraser som pinscher-, schnauzer-, molosser og sennenhunder, men også en hu...]
 

Den korte historien:
American Akita har i lang tid vært kjent som en amerikansk ”fetter” av den japanske rasen Akita Inu, men ble først anerkjent formelt som egen rase av FCI og NKK i 2000.

Amerikanerne og britene har derimot aldri villet ikke gi slipp på Akita-navnet, så i 2006 endret rasen igjen navn til American Akita som en endelig kompromissløsning alle kan leve med.

Den lange historien:
I henhold til gamle malerier og historiske beretninger, er Akita Inu en spisshundaktig type som ble brukt til bjørnejakt i det nordlige Japan. I begynnelsen av 30-årene åpnet japanerne øynene for at de faktisk hadde en særegen japansk hunderase og etter 2. verdenskrig startet de målrettet restaurering av denne rasen som da nesten var utdødd.

Med stor sikkerhet antas det at genmateriale etter Schäfer fra det japanske forsvaret ble benyttet. Videre ble mastiff og polarhund-gener blandet inn for å få frem den ”rette” Akita-typen.

Like etter 2. verdenskrig importere amerikanerne mange Akita’er, særlig etter en av de japanske avlslinjene kalt Dewa-linjen. I Amerika ble de avlet og formet til det vi kaller den "amerikanske typen". Denne ble større og tyngre, fikk mer vinkler, ble noe lengre i lendet og ørene samt at de mistet noe av den fremoverrettede stillingen som er karakteristisk for dagens japanske Akita.

Det tok noen tiår før de japanske oppdretterne klarte å bli enige seg imellom og organisere seg, noe som munnet ut i en offisiell japansk Akita Inu-standard. Den japanske standarden avvek fra den Akitaen som amerikanerne hadde utformet og fått så sans for.

Etter forhandlinger, gikk japanerne med på å dele rasen i to typer, sin egen nasjonalhund Akita Inu, og den amerikanske forgreningen American Akita. Japanerne likte forøvrig lite at amerikanerne brukte Akita-navnet, så navnet Great Japanese Dog ble en kompromissløsning. Amerikanerne og britene fortsatte å bruker Akita-navnet om sin type både fordi navnet er godt innarbeidet og fordi det klinger godt. I 2006 oppsto det enighet om å formelt bruke American Akita for å få slutt på ”navne-rotet” Begge rasene har Japan som opprinnelsesland, mens USA har ansvar for utviklingen av American Akita.