Tibetansk Spaniel
Sammenlikne med:   

Tibetansk Spaniel


Størrelse:
Aktivitet:
Pelsstell:
Passer for:
Allergi:

 
Tibetansk Spaniel:
FCI:
Anerkjent av FCI
FCI nummer: 231
Gruppe 9: Selskapshunder
Seksjon 5: Små tibetanske hunderaser
 
AKC:
Anerkjent av AKC
Non-Sporting
Non-sporting dogs are a diverse group. Here are sturdy animals with as different personalities and appearances as the Chow Chow, Dalmatian, French Bulldog, and Keeshond. Talk about differences in size, coat, and visage! Some, like the Schipperke and Tibetan Spaniel are uncommon sights in the average neighborhood. Others, however, like the Poodle and Lhasa Apso, have quite a large following. The breeds in the Non-Sporting Group are a varied collection in terms of size, coat, personality and overall appearance.
ANDRE NAVN: Tibbe, jemtse apso
 
STØRRELSE: Liten
VEKT: Hann: 4-7kg
Tispe: 4-7kg
HØYDE: Hann: 23-27cm
Tispe: 23-27cm
FARGE(R): Alle er tillatt
PELSLENGDE: Langt
PELS: Silkeaktig
PELSSTELL: Lite
ALLERGI: Ja
AKTIVITET: Lite
 

Treff i DogLex

Tibetansk Spaniel
Selskapshunder
[...selskapshunder er en gruppe som består av heterogene hunderaser, raser som verken passer særlig godt inn i andre grupper eller sammen i denne gruppen....]
Små tibetanske hunderaser
[...små tibetanske hunderaser er en liten gruppe tamhunder som tilhører seksjon 5 i fcis gruppe av selskapshunder. dette er små hunder som trolig har en o...]
Spaniel
[...spaniel tilhører en undergruppe med hunder som blir avlet som apporterende fuglehunder, men som opprinnelig var såkalte kortjagere av settertype. fler...]
 

Tempelhunder var hunder som de buddhistiske munkene omga seg med. Som regel spesielt små hunder som de fikk i gave av lokalbefolkningen eller pilegrimer som besøkte klostret.

Tempelhunder fungerte som vakthunder og var små av praktiske årsaker, for de fungerte også som sengevarmere og fulgt gjerne i helene på sine eiere (tibetanske munker) når han hadde et ærend utenfor klostret. Slike hunder ble betraktet som «små løver», noe som ga dem stor verdi og høy anseelse, for løven har en sentral plass i østlig kultur og symboliserer styrke og samhold.

Denne kombinasjonen har ført til en rekke misforståelser. De små tibetanske hundene har i vestlig kultur feilaktig blitt kalt hellige, men det har de aldri blitt regnet som i Tibet. De ble heller aldri alet opp i klostrene spesielt, selv om nok noen også kom til i slike omgivelser. Tibetanere ser ikke på hunder som hellige, men deres buddhistiske tro på reinkarnasjon oppmuntrer til godhet mot alle dyr. Slik godhet kom gjerne til uttrykk rundt de hellige klostrene i Tibet, der gatene ofte var (og er) fulle av løshunder. Pilegrimens behandling av disse hundene har så feilaktig av vestlige turister blitt tatt til inntekt for at hundene som bodde i de hellige klostrene også var hellige.

Når tibben egentlig oppsto vet ingen, men i mer enn 3 000 år gammel østlig kunst er det funnet avbildinger av hunder som kan påminne om tibetansk spaniel. Å hevde at den er så gammel blir imidlertid feil, men gammel er den. Arkeologiske utgravninger datert til perioden 950-150 f.Kr. (av professor Ludvic von Schulmuth, 1935) viser også at hunder på samme størrelse eksisterte i Tibet på denne tiden, men selv om det godt kan ha vært tidlige tibber er det umulig å hevde noe sikkert om dette på bakgrunn av fossile funn.

På tibetansk kaller man denne hunden jemtse apso. Tibetanere refererer til alle hunder med lang pels som apso. Ordet er egentlig et derivat av ordet rapso, som per definisjon betyr geitelignende og refererer til pelsen på de små langhårede geitene som finnes i landet. Ordet jemtse refererer til lengden og kvaliteten på pelsen og betyr rett og slett myk pels.

Når denne hunden har fått benevnelsen spaniel i vesten så kan man saktens undre seg hvorfor, for den slett ingen spaniel. Så langt historien går tilbake i tid har denne hunden primært vært en kombinert selskapshund og vakthund. I Tibet lå den gjerne på tempelmuren og skuet utover landskapet. Kom det fremmede varslet den skarpt og konsist. Den har fortsatt utmerkede vakthundegenskaper, men den er ingen «gneldre hund».

Jemtse apso nevnes i skriftlige kilder fra perioden 225-206 f.Kr., men siden det ikke finnes avbildinger i kildene kan man ikke hevde verken slektskap eller likhet. Tibetansk språk beskriver også hunder i så generelle vendinger at man umulig kan overføre begrepet til dagens hunder. Årsaken til at man mener at tibben stammer fra Tibet ligger i funnet av noen jadefigurer med utsmykninger som i meget stor grad ligner tibbe. Figurene er datert til 1644 e.Kr. Dette var ett år etter at Lobsang Gyatso (1617-1682), den 5. Dalai Lama (1642–1682), ga «små løvehunder» i gave til det keiserlige hoffet i Mandsjuria (som på den tiden styrte i store deler av Kina). Etterkommerne av disse hundene ble svært populære både i Mandsjuria og i Yunnan provinsen i Kina (som også fikk hunder fra Tibet).

Disse hundegavene har siden blitt tatt til inntekt for at det var shih tzu hunder, men dette støttes på ingen måte av den dokumentasjonen som finnes. Tvert om, stadig flere mener nå at de små løvehundene trolig ble til shih tzu på et (mye) senere tidspunkt. Shih tzu er en kinesisk beskrivelse som oversatt til norsk betyr hund fra hans hellighet (underforstått gitt i gave fra Dalai Lama). Denne beskrivelsen (oversettelsen) er trolig misforstått her i vesten og tatt til inntekt for at shih tzu var tibetansk, men det var altså opprinnelsen til shih tzu kineserne beskrev. Shih tzu er altså et produkt av mandsjurisk eller kinesisk avl, der sikkert også andre små pelsrike lokale hunder har inngått. Dette forklarer hvorfor shih tzu har et kinesisk navn, men ingen tibetansk beskrivelse.

I Tibet og Sentral-Asia forøvrig har det gjennom århundrer eksistert en tradisjon med å gi tempelhunder i gave til lokale herskere. Utover på 1700- og 1800-tallet ekspanderte denne tradisjonen kraftig, noe som resulterte i at lokale «små løver» også ble sendt tilbake til Tibet som motgaver. Denne praksisen var fortsatt i bruk så sent som i 1908, men siden da har den kuliminert. På grunn av denne tradisjonen mener imidlertid mange kynologer at tibben kan ha et felles opphav med raser som pekingeser, lhasa apso, shih tzu og tibetansk terrier (for å nevne noen). Det er imidlertid viktig å understreke at dette aldri har blitt skikkelig dokumentert, og man vet heller ikke hvem av dem som er den mest opprinnelige av de. Det må derfor nevnes at det er flere som tar begrepet «små løver» til inntekt for nettopp sin hunderase, uten å ta hensyn til fakta.

Lhasa apso er et eksempel på dette. De kalles også «små løver», men lite som taler for at en hund med såvidt upraktisk pels kan ha fått innpass i den strenge tibetanske kulturen. Derimot er det mye som taler for at lhasa apso er et resultat av kryssavl der tibetansk spaniel (jemtse apso) og kanskje andre lignende hunder inngår, fordi lhasa apso av og til gir avkom som til forveksling ligner mye på tibber. Disse spesielle variantene av lhasa apso kalles prapsos. Tibber gir imidlertid aldri avkom som ligner lhasa apso.

Tibetansk spaniel er utvilsomt den småhunden som er best tilpasset klimaet og forholdene i Tibet, fordi pelsens struktur er av en slik art at snø, regn og kulde vil hindre hunden i minst mulig grad. Om man kikker på det som finnes av tidlig moderne dokumentasjon om tibetanske hunder finner man heller ingen referanser til verken lhasa apso eller shih tzu. Derimot nevnes dhokhi apso, som altså er synonym med tibetansk terrier. Tibetanske hundedommere regner imidlertid denne hunden som en liten mastiff, noe som helt utelukker at den kan ha vært en liten løvehund. Derimot nevnes en liten strihåret hund med skjegg, kalt ursu apso. Denne er imidlertid ukjent her i vesten, i likhet med en rekke andre lokale hunder i Tibet.

De tidligste anslagene hevder at tibetanske spaniels kom til Europa med vestlige misjonærer alt på 1400-tallet. Det er ikke umulig, men det har aldri blitt ført bevis for noe slikt. Faktisk kjente man ikke til denne hunden i Europa før den dukket opp i Storbritannia i 1895. Tre år senere, i 1898, ble stilt ut for første gang på en hundeutstilling. Dagens tibber kan derfor sies å være et produkt av avl på de britiske øyene, men særlig populær ble den ikke før på 1950-tallet. Derfra har så interessen for hunden spredt seg til resten av Europa og Nord-Amerika.