Kyonologer har lenge hevdet at denne hunden nedstammer fra faraohund, og man har derfor regnet den som en slags urhund med røtter langt tilbake i tid (noen har hevdet opp mot 5 000 år). Fllere nyere studier viser imidlertid at så ikke er tilfellet, blant annet en gjort av den svenske forskeren Peter Savolainen. Han mener å kunne bevise at faraohunden ikke er mer enn ca. 150-200 år i sin nåværende form, gjennom sin kartlegging av hundens mtDNA. Dette støttes av en studie publisert i Science den 21. mai 2004. Den viser at podenco ibicenco er hund som har betydelig felles gener med typiske molossere og gjeterhunder, mens slektskapet til ulv er nærmest fraværende. Faraohund, på sin side, viser et fjærnt slektskap til ulv og spor av molosserlinjer, men bare et ubetydelig innslag av gjeterhundgener (Heidi G. Parker m.fl.[1]). Man kan derfor konkludere med at podenco ibicenco og faraohund ikke er nære slektninger, slik mange har antatt. Også slektskapet til mynder er fjernt, spesielt til de antatt eldste myndene.

Rasen var vanlig i Spania og Frankrike på 1800-tallet, og da spesielt i Languedoc, Roussillon og i Provence, der de skattet den som jakthund. Omkring 1880 ble det imidlertid forbudt å jakte hare med hetsende hunder i Frankrike, noe som gjorde denne hunden til en sjeldenhet i dette landet for ettertiden.

Til Norge kom denne hunden først i 1984, da Eli Marie Klepp importerte ei tispe i fra Sverige. Den het Sinsline Deby-to-Rosenhill (1984-1993) og ble mor til 12 valper. Podencoklubben ble stiftet i 1990 og organiserer størstedelen av disse hundene i Norge.