Rasen har røtter tilbake til franske fårehunder som levde på 700-tallet. Betegnelsen briard kommer fra den første beskrivelsen av disse hundene. På landbruksmessen i klosteret Rozier ble nemlig langhårede slettehunder i 1809 beskrevet som chien de berger de Brie (hund som gjeter fra Brie). Det fortelles bl.a. at USA's 3. president, Thomas Jefferson (1743-1826), holdt slike hunder. Ved en hundeutstilling i Paris i 1863, vant ei tispe som påminner om en briard Best in Show. Mot slutten av 1800-tallet ble slettehundene rundt Paris delt i to varianter, en langhåret og en korthåret. Sistnevnte fikk navnet beauceron. I 1888 skrev P. Mégnin, som var en fransk oppdretter fra L'Eleveeur, følgende om rasen: «Briard er en krysning mellom barbet og berger de beauce (beauceron). Briard utmerker seg gjennom dens lange, ullne pels.»

Rasen ble første gang registrert i 1885, hos Livre des origines français (fransk kennelklubbs avlsregister). Den første standarden stammer fra 1897 og var et produkt av Club français du Chien de berger (raseklubb). Denne standarden beskrev en variant med tykk ullen pels og en annen variant med geitelignende pels. Sistnevnte var den som til slutt vant fram og er den pelstypen som i dag beskrives i standarden for rasen, bl.a. av FCI.

De første briarder i Norge ble importert hit fra England av Wera og Rodi Hübenthal i 1975. Det var en hannhund og ei tispe. Det første valpekullet, 10 i tallet, så dagens lys på høstparten i 1977. Halve kullet var sort, den andre halvdelen fawn (lysebrun). Raseklubben, Norsk Briard Klubb (NBrK), ble stiftet på et møte den 17. september 1980, etter initiativ fra nettopp Wera og Rodi Hübenthal.