Bouvier Des Flandres
Sammenlikne med:   

Bouvier Des Flandres


Størrelse:
Aktivitet:
Pelsstell:
Passer for:
Allergi:

 
Bouvier Des Flandres:
FCI:
Anerkjent av FCI
FCI nummer: 191
Gruppe 1: Bruks-, hyrde- og gjeterhunder
Seksjon 2: Kveghunder
 
AKC:
Anerkjent av AKC
Herding
The Herding Group, created in 1983, is the newest AKC classification; its members were formerly members of the Working Group. All breeds share the fabulous ability to control the movement of other animals. A remarkable example is the low-set Corgi, perhaps one foot tall at the shoulders, that can drive a herd of cows many times its size to pasture by leaping and nipping at their heels. The vast majority of Herding dogs, as household pets, never cross paths with a farm animal. Nevertheless, pure instinct prompts many of these dogs to gently herd their owners, especially the children of the family. In general, these intelligent dogs make excellent companions and respond beautifully to training exercises.
ANDRE NAVN: Bouvier
 
STØRRELSE: Stor
VEKT: Hann: 35-40kg
Tispe: 27-35kg
HØYDE: Hann: 62-68cm
Tispe: 59-65cm
FARGE(R): Variasjoner av grå
PELSLENGDE: Middels (ca. 6cm)
PELS: Stri, tørre og matte
PELSSTELL: Endel
ALLERGI: Ja
AKTIVITET: aktiv
 

Treff i DogLex

Bouvier Des Flandres
Gårdshunder
[...gårdshund er en flyktig beskrivelse av hunder som tradisjonelt ble hold på gårdsbruk som en slags kombinerte vakthunder, gjeterhunde...]
Kveghunder
[...kveghunder er brukshunder som er trent i å gjete kveg. som hunderase inngår disse hundene gjerne i samlebegrepet gjeterhunder, men i gjerning kan de v...]
Molosser
[...molosser er betegnelsen på en gruppe hunder med tung og massiv kroppsbygning. andre ord for molosser er mastiff og dogge, selv om begrepet molosser fa...]
 

Rasestandard

En rasestandard er et teoretisk verktøy som definerer (beskriver) hvordan et dyr i teorien skal se ut, for eksempel hunder og katter. Rasestandarden er altså et idealbilde av dyret, men ofte beskrives også uønskede eksteriørmessige, anatomiske feil og mangler. I noen grad beskriver også en rasestandard dyrets psykologiske- og bruksmessige egenskaper, samt hjemland og opprinnelsesland. Hjemlandet er i så måte det land som har ansvaret for rasestandarden, men man må være klar over at en rasestandard allikevel kan variere fra land til land. Ikke minst som følge av nasjonal praksis.

Standardens hensikt

Hensikten med en rasestandard er å trygge (sikre) og forbedre en rase eller rasevarietets genetiske framtid, gjennom å definere et bilde av hva som er ønsket og uønsket, slik at avl på disse egenskapene fremmes. Fra tid til annen kan rasestandarder bli oppdatert (justert).

Standardens voktere

Rasestandardenes voktere er gjerne internasjonale og nasjonale registre, f.eks. ulike lands kennelklubber, rasedyrforbund eller avl- og oppdrettsslag.

Såkalte eksteriørdommere (også kalt dommere) blir trent opp i å tyde og tolke rasestandardene, for derigjennom å kunne bedømme de dyr som stilles ut opp mot denne. En slik utdanning tar gjerne mange år å fullføre. Dommerens objektivitet og fagkunnskap (erfaring og kunnskap) er selvsagt svært viktig for resultatet, og derav rasens utvikling og framtid.

Problemstillinger

I mange tilfeller er en enkelt dommers oppfatning av et dyr også hele grunnlaget for resultatet av bedømingen. Dersom dommmeren objektivitet og faglige kunnskap ikke er god nok, kan man få uønskede varige endringer i en rase på sikt. Slikt skjer dessverre også alt for ofte, og kommer særlig til uttrykk innenfor bedømning av kjæledyr.

I de senere år har man alt ofte sett at dommere framelsker ekstremiteter, f.eks. i bedøming av ulike hunderaser. Rynkete hunder blir stadig mer rynket, små hunder blir mindre og større hunder blir større. Noen hunder har sågar blitt så ekstreme i sin anatomi at de har fått problemer med å puste og å føde sitt eget avkom.

Et problem med bedømniger innenfor kjæledyrorganisasjonene er at dommeren i mange tilfeller selv er både oppdretter og utstiller i samme land. Selv om dommeren ikke kan bedømme egne dyr, kan man tenke seg at objektiviteten ovenfor konkurrerende oppdrettere kan slå negativt ut. Et resultat av denne muligheten kan komme til uttrykk gjennom at noen mennesker ikke ønsker å stille ut sine dyr ovenfor bestemte dommere, selv om det ikke finnes et dokumenterbart grunnlag for å hevde at dommeren ikke er ærlig og objektiv.