Historien forteller om handelen mellom Polen og Skottland startet på 1500-tallet. Om en mann ved navn Karzimicz Grabski fortelles det at han reiste med korn og skulle bytte til seg et 20-talls spesielt utvalgte får. Han hadde med seg 6 egne gjeterhunder som skulle skille fårene fra en flokk på 60 dyr, samt føre de trygt tilbake på skipet. Fåre-eieren ble så imponert av hundenes utrolige dyktighet og fikk byttet til seg et par hunder. Man anser det derfor som ganske sikkert at enkelte langhårede ungarske raser, som f.eks. Komondor og Nizinny har vært med på å forme rasens utseende.

I slutten av forrige århundre begynte behovet for gjeterhunder å avta, og hundene ble mer og mere sjeldne. I mangel av annet avlsmateriale ble Old English Sheedog og Border Collie benyttet. Hundene var arbeidende og ble eiet av bønder som kun interesserte seg for arbeidsegenskaper var det selvsagt naturlig å ikke bry seg om å foredle rasen.

Den første rasestandarden ble skrevet i 1912 av den nystartede Bearded Collie-klubben i Edinburgh, men krigen gjorde kort prosess med klubben, så i 1955 ble det dannet en ny klubb i England.

I 1944 ble Mrs G O Willison ved en feiltakelse eier av en brun Bearded Collie tispe ved navn Jeannie (hun hadde bestilt en Shetland Sheepdogvalp!). Mrs Willison ble så tilhenger av rasen at hun startet sin søken etter andre Beardiser, og alle Beardiser i dag har hennes kjente "Bothkennar" hunder bak på sin stamtavle.
Som gjeterhunder flest er Beardisen en aktiv, glad og lettlært rase. Den lærer seg fort både det positive og det negative. De krever mye kjærlighet og nærhet til sine mennesker, men samtidig også disiplin, gjennom hele livet. En Beardis som kjeder seg eller føler seg oversett, kan bli meget oppfinnsom når det gjelder å skaffe seg oppmerksomhet!