Shar Pei
Sammenlikne med:   

Shar Pei


Størrelse:
Aktivitet:
Pelsstell:
Passer for:
Allergi:

 
Shar Pei:
FCI:
Anerkjent av FCI
FCI nummer: 309
Gruppe 2: Pinscher-, schnauzer-, molosser og sennenhunder
Seksjon 2: Molosser
 
AKC:
Anerkjent av AKC
Non-Sporting
Non-sporting dogs are a diverse group. Here are sturdy animals with as different personalities and appearances as the Chow Chow, Dalmatian, French Bulldog, and Keeshond. Talk about differences in size, coat, and visage! Some, like the Schipperke and Tibetan Spaniel are uncommon sights in the average neighborhood. Others, however, like the Poodle and Lhasa Apso, have quite a large following. The breeds in the Non-Sporting Group are a varied collection in terms of size, coat, personality and overall appearance.
ANDRE NAVN: Kinesisk kamphund
 
STØRRELSE: Mellomstor
VEKT: Hann: 18-25 kg
Tispe: 18-25 kg
HØYDE: Hann: 44-51 cm
Tispe: 44-51 cm
FARGE(R): sort,tan brun,beige,gulbrun
PELSLENGDE: svært kort
PELS: ekstremt stiv
PELSSTELL: Svært mye
ALLERGI: Noe
AKTIVITET: Endel
 

Treff i DogLex

Shar Pei
Ekstremavl
[...ekstremavl er avl på ekstreme egenskaper, i den hensikt å forsterke bestemte fysiologiske eller psykologiske uttrykk (effekter) hos bestemte individer...]
Moderne hundeavl
[...moderne hundeavl, også kalt hundeavl og hundeoppdrett, er en form for raseavl som begynte i england på begynnelsen av 1800-tallet og var et produkt av...]
Molosser
[...molosser er betegnelsen på en gruppe hunder med tung og massiv kroppsbygning. andre ord for molosser er mastiff og dogge, selv om begrepet molosser fa...]
Tamhund
[...tamhund (canis lupus familiaris), i norge også kalt hund, bisk, bikkje, kjøter og menneskets beste venn, er i realiteten en domestisert ulv som mennes...]
Vakt- og vokterhunder
[...vakt- og vokterhunder er en gruppe hunderaser som stort sett inkluderer storeraser som pinscher-, schnauzer-, molosser og sennenhunder, men også en hu...]
 

Rasestandard

En rasestandard er et teoretisk verktøy som definerer (beskriver) hvordan et dyr i teorien skal se ut, for eksempel hunder og katter. Rasestandarden er altså et idealbilde av dyret, men ofte beskrives også uønskede eksteriørmessige, anatomiske feil og mangler. I noen grad beskriver også en rasestandard dyrets psykologiske- og bruksmessige egenskaper, samt hjemland og opprinnelsesland. Hjemlandet er i så måte det land som har ansvaret for rasestandarden, men man må være klar over at en rasestandard allikevel kan variere fra land til land. Ikke minst som følge av nasjonal praksis.

Standardens hensikt

Hensikten med en rasestandard er å trygge (sikre) og forbedre en rase eller rasevarietets genetiske framtid, gjennom å definere et bilde av hva som er ønsket og uønsket, slik at avl på disse egenskapene fremmes. Fra tid til annen kan rasestandarder bli oppdatert (justert).

Standardens voktere

Rasestandardenes voktere er gjerne internasjonale og nasjonale registre, f.eks. ulike lands kennelklubber, rasedyrforbund eller avl- og oppdrettsslag.

Såkalte eksteriørdommere (også kalt dommere) blir trent opp i å tyde og tolke rasestandardene, for derigjennom å kunne bedømme de dyr som stilles ut opp mot denne. En slik utdanning tar gjerne mange år å fullføre. Dommerens objektivitet og fagkunnskap (erfaring og kunnskap) er selvsagt svært viktig for resultatet, og derav rasens utvikling og framtid.

Problemstillinger

I mange tilfeller er en enkelt dommers oppfatning av et dyr også hele grunnlaget for resultatet av bedømingen. Dersom dommmeren objektivitet og faglige kunnskap ikke er god nok, kan man få uønskede varige endringer i en rase på sikt. Slikt skjer dessverre også alt for ofte, og kommer særlig til uttrykk innenfor bedømning av kjæledyr.

I de senere år har man alt ofte sett at dommere framelsker ekstremiteter, f.eks. i bedøming av ulike hunderaser. Rynkete hunder blir stadig mer rynket, små hunder blir mindre og større hunder blir større. Noen hunder har sågar blitt så ekstreme i sin anatomi at de har fått problemer med å puste og å føde sitt eget avkom.

Et problem med bedømniger innenfor kjæledyrorganisasjonene er at dommeren i mange tilfeller selv er både oppdretter og utstiller i samme land. Selv om dommeren ikke kan bedømme egne dyr, kan man tenke seg at objektiviteten ovenfor konkurrerende oppdrettere kan slå negativt ut. Et resultat av denne muligheten kan komme til uttrykk gjennom at noen mennesker ikke ønsker å stille ut sine dyr ovenfor bestemte dommere, selv om det ikke finnes et dokumenterbart grunnlag for å hevde at dommeren ikke er ærlig og objektiv.