Borzoi
Sammenlikne med:   

Borzoi


Størrelse:
Aktivitet:
Pelsstell:
Passer for:
Allergi:

 
Borzoi:
FCI:
Anerkjent av FCI
FCI nummer: 193
Gruppe 10: Mynder
Seksjon 1: Lang- og frynshårede mynder
 
AKC:
Anerkjent av AKC
Hound
Most hounds share the common ancestral trait of being used for hunting. Some use acute scenting powers to follow a trail. Others demonstrate a phenomenal gift of stamina as they relentlessly run down quarry. Beyond this, however, generalizations about hounds are hard to come by, since the Group encompasses quite a diverse lot. There are Pharaoh Hounds, Norwegian Elkhounds, Afghans and Beagles, among others. Some hounds share the distinct ability to produce a unique sound known as baying. You'd best sample this sound before you decide to get a hound of your own to be sure it's your cup of tea.
ANDRE NAVN: Russkaya Psovaya Borzaya, Russisk ulvehund, Russisk mynde
 
STØRRELSE: Stor
VEKT: Hann: 35-40kg
Tispe: 35-40kg
HØYDE: Hann: 80cm
Tispe: 75cm
FARGE(R): Flere kombinasjoner
PELSLENGDE: Langt
PELS: Silkemyk, lett bølget
PELSSTELL: Endel
ALLERGI: Ja
AKTIVITET: aktiv
 

Treff i DogLex

Borzoi
Hundens opprinnelse
[...opprinnelsen hundens opprinnelse, eller rettere sagt ulvens utviklig til hund, startet trolig for ca. 60 000-135 000 år siden. det har moderne ...]
Mynder
[...mynde (av norrønt mjór) betyr smal eller smekker, og er et uttrykk som benyttes for å beskrive en relativt homogen gruppe med hunder som opprinnelig v...]
Små tibetanske hunderaser
[...små tibetanske hunderaser er en liten gruppe tamhunder som tilhører seksjon 5 i fcis gruppe av selskapshunder. dette er små hunder som trolig har en o...]
Tamhund
[...tamhund (canis lupus familiaris), i norge også kalt hund, bisk, bikkje, kjøter og menneskets beste venn, er i realiteten en domestisert ulv som mennes...]
 

Rasestandard

En rasestandard er et teoretisk verktøy som definerer (beskriver) hvordan et dyr i teorien skal se ut, for eksempel hunder og katter. Rasestandarden er altså et idealbilde av dyret, men ofte beskrives også uønskede eksteriørmessige, anatomiske feil og mangler. I noen grad beskriver også en rasestandard dyrets psykologiske- og bruksmessige egenskaper, samt hjemland og opprinnelsesland. Hjemlandet er i så måte det land som har ansvaret for rasestandarden, men man må være klar over at en rasestandard allikevel kan variere fra land til land. Ikke minst som følge av nasjonal praksis.

Standardens hensikt

Hensikten med en rasestandard er å trygge (sikre) og forbedre en rase eller rasevarietets genetiske framtid, gjennom å definere et bilde av hva som er ønsket og uønsket, slik at avl på disse egenskapene fremmes. Fra tid til annen kan rasestandarder bli oppdatert (justert).

Standardens voktere

Rasestandardenes voktere er gjerne internasjonale og nasjonale registre, f.eks. ulike lands kennelklubber, rasedyrforbund eller avl- og oppdrettsslag.

Såkalte eksteriørdommere (også kalt dommere) blir trent opp i å tyde og tolke rasestandardene, for derigjennom å kunne bedømme de dyr som stilles ut opp mot denne. En slik utdanning tar gjerne mange år å fullføre. Dommerens objektivitet og fagkunnskap (erfaring og kunnskap) er selvsagt svært viktig for resultatet, og derav rasens utvikling og framtid.

Problemstillinger

I mange tilfeller er en enkelt dommers oppfatning av et dyr også hele grunnlaget for resultatet av bedømingen. Dersom dommmeren objektivitet og faglige kunnskap ikke er god nok, kan man få uønskede varige endringer i en rase på sikt. Slikt skjer dessverre også alt for ofte, og kommer særlig til uttrykk innenfor bedømning av kjæledyr.

I de senere år har man alt ofte sett at dommere framelsker ekstremiteter, f.eks. i bedøming av ulike hunderaser. Rynkete hunder blir stadig mer rynket, små hunder blir mindre og større hunder blir større. Noen hunder har sågar blitt så ekstreme i sin anatomi at de har fått problemer med å puste og å føde sitt eget avkom.

Et problem med bedømniger innenfor kjæledyrorganisasjonene er at dommeren i mange tilfeller selv er både oppdretter og utstiller i samme land. Selv om dommeren ikke kan bedømme egne dyr, kan man tenke seg at objektiviteten ovenfor konkurrerende oppdrettere kan slå negativt ut. Et resultat av denne muligheten kan komme til uttrykk gjennom at noen mennesker ikke ønsker å stille ut sine dyr ovenfor bestemte dommere, selv om det ikke finnes et dokumenterbart grunnlag for å hevde at dommeren ikke er ærlig og objektiv.