Bayersk Viltsporhund
Sammenlikne med:   

Bayersk Viltsporhund


Størrelse:
Aktivitet:
Pelsstell:
Passer for:
Allergi:

 
Bayersk Viltsporhund:
FCI:
Anerkjent av FCI
FCI nummer: 217
Gruppe 6: Drivende- og sporhunder
Seksjon 2: Bandhunder (linehunder)
ANDRE NAVN: Bavarian Mountain Hound, Bayrischer gebirgsschweisshund
 
STØRRELSE: Middels
VEKT: Hann: 20-25 kg
Tispe: 20-25 kg
HØYDE: Hann: 47-52 cm
Tispe: 44-48 cm
FARGE(R): Hjorterød, dyprød, rødgul, rødbrun
PELSLENGDE: Korthåret
PELS: Tett, glatt, lite glans.litt stritt
PELSSTELL: Lite
ALLERGI: Ja
AKTIVITET: Mye
 

Treff i DogLex

Bayersk Viltsporhund
 

Den bayerske viltsporhunden er et resultat av at det i de tyske og østerrikske alper var behov for en lettere og mer framkommelig hund enn hannoveraneren til ettersøk av skadet vilt.

Det ble på slutten av 1800 - tallet innkrysset alpestøvere som brandelbracke og tirollerbracke i hannoveraneren. Avkommene etter disse krysninger ble fra 1890 renavlet og utgjør i dag den bayerske viltsporhunden.

I likhet med hannoveraneren er den bayerske viltsporhunden en ren schweisshund. Det vil si en hund som er renavlet for ettersøk av klauvvilt.
Av schweisshundrasene er bayeren pr. i dag den mest utbredte i Norge.


Bayersk Viltsporhund i Norge
Ved Anne Guri Moum
Kilder: Norsk Schweisshund Klubb og NKK dogweb

Før 1990 fantes et fåtall bayerske viltsporhunder i Norge. Disse hundene og deres eiere fristet en særdeles anonym tilværelse og det var ikke mange som kjente til rasen og dens anvendelsesområde. Kjennskapen til og interessen for disse hundene kan en vel si fikk et oppsving rundt 1990 i forbindelse med at østerrikeren Norman Voegelen hadde en foredragsturne om ettersøk av skadet klauvvilt. I 1990 ble det fra Direktoratet for naturforvaltning bebudet at det fra 1994 ville bli satt krav om tilgang på godkjente ettersøkshunder ved jakt på elg, hjort og rådyr. Dette kravet ble inntatt i storviltforskriftene. I de neste fire år skulle det vise seg å bli hektisk. Hunder og hundeførere skulle opplæres til den forestående oppgave. Den bayerske viltsporhunden ble nå ganske populær. Spesielt i hjorteområdene på vestlandet og i særdeleshet fylkene Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane.

Bayersk viltsporhund er en tysk rase, avlet fram for å lete opp skadde dyr, og da spesielt klovdyr. I Norge vil det si elg, hjort og rådyr, i Tyskland hjort, rådyr, dåhjort, gems og villsvin. Bayersk viltsporhund er ingen stor rase i Norge, det finnes totalt ca 250 stk og det fødes 2 – 5 kull i året (stor variasjon fra år til år). Bayersk Viltsporhund tilhører FCI gruppe 6/4 og sammen med rasene Hannoveransk Viltsporhund og Alpin Dachsbracke utgjør de gruppen viltsporhunder eller schweisshunder. (schweiss (ty.) = viltblod, schweisshund = viltblodsporhund). Bayersk Viltsporhund finnes spredt over hele Norge, men med størst konsentrasjon i Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane.

Den første bayeren
Den første bayeren i Norge var Dixi (Björknä Dixi). Hun var oppdrettet i Sverige, født i 1983. Omtrent ett år gammel kom hun til Norge (Moss). Hun hadde ett kull med 7 valper i 1986, det første kullet med bayersk viltsporhund oppdrettet i Norge. Ingen av disse valpene ble brukt videre i avl. I 1987 ble hun solgt videre til en hjortejeger i Rauma kommune i Romsdal. Hun var den første offentlig godkjente ettersøkshunden i Møre og Romsdal, og hun var en mye brukt og svært dyktig ettersøkshund. Hun ble 15 år gammel.

Rasen bayersk viltsporhunds utvikling i Norge
Fram til 1990 ble det importert 18 bayere fra Sverige, og det kom 3 fra Finland i 1987. I 1990 kom det 11 bayere fra Sverige, men senere har importen vært mye mindre. Etter det første norskoppdrettede kullet i 1986, var det et kull i 1989, og siden har det blitt født bayere her hvert år. Det har kommet mange bayere fra Sverige, men også har noen gått andre vegen. Dette medfører at Norge og Sverige har samme populasjon for denne rasen. Dette medførte at avlsbasen ble veldig snever i begge landene. Behovet for nytt avlsmateriale ble akutt. I 1995 ble det importert en hannhund fra Polen, og senere har både norske og svenske oppdrettere reist til Europa for å pare tisper, først og fremst Tyskland, men også andre land. Fra 2003 har det blitt jobbet for å få importert bayere fra Tyskland og i 2004 kom det en, og det er mulig det kommer en eller to nå i 2005.

Tabellen under viser hvor mange valper og kull det er født i Norge pr år siden 1986:

 

 

 

  Årstall Antall valper Antall kull  
  1986 7 1  
  1989 10 1  
  1990 12 2  
  1991 12 3  
  1992 17 3  
  1993 25 5  
  1994 40 6  
  1995 30 4  
  1996 12 3  
  1997 4 1  
  1998 37 7  
  1999 31 4  
  2000 21 3  
  2001 7 1  
  2002 28 4  
  2003 15 2  
  2004 28 5  

 

Norsk Schweisshund Klubb

På slutten av 80-talet var det en person som syslet med tanken om å få dannet en spesialklubb for viltsporhunder i Norge. Dette var Alf Terkelsen fra Risør. Terkelsen nedla et entusiastisk og stort arbeide med å få registrert alle eiere av bayerske viltsporhunder og å tilskrive disse om planene om å opprette en raseklubb. Det historiske øyeblikk fant sted den 27. april 1991 da Alf Terkelsen inviterte til møte i NKK's lokaler i Oslo. Det møtte en håndfull personer. På dette møtet ble raseklubben stiftet under navnet NORSK VILTSPORHUND KLUBB. Første formann var Alf Terkelsen. Det ble vedtatt at klubben skulle ta hånd om bayerske viltsporhunder og hannoveranske viltsporhunder.

I 1992 ble det første ordinære årsmøte ble holdt på Sekken, en øy som ligger midt i Romsdalsfjorden. Lover for Norsk Viltsporhund Klubb vedtatt. Medlemsbladet Viltsporhunden begynte å komme ut.

I 1993 ble første sommertreff arrangert. Det ble lagt til Gammelsetra Camping i Møre og Romsdal den 2.- 4. juli. Mange medlemmer møtte og det ble en trivelig sammenkomst med div. aktiviteter som sporprøve, skuddplassundersøkelse og ringtrening, men kanskje det aller viktigste var det sosiale samværet. Det eneste som om mulig satte en demper på festivitetene var den hærskare med mygg som truet med å årelate hele forsamlinga. Dette året ble det inngått samarbeidsavtale med Norsk Kennel Klub, men navnet måtte endres. Det ble vedtatt at klubben skulle ta navnet BAYERSK OG HANNOVERANSK VILTSPORHUND KLUBB. Dermed var raseklubben fullverdig medlem av NKK.

I 1994 fikk klubben en ny formann: Magne Klokset. Han satt som formann helt til i 2004, da han fikk avløsning av nåværende formann, Per Christian Evensen. Sommertreffet ble dette året (1994) lagt til Tretten i Gudbrandsdalen den 1. - 3. juli og samla svært mange medlemmer. Det ble arrangert viltsporprøve og uoffisiell utstilling.  Her har sommertreffet blitt avholdt hvert år siden, og første helga i juli er det tradisjon for medlemmene å komme til Bådstø camping på Tretten.

I 1995 ble første offisielle spesialutstilling arrangert under sommertreffet. Den samlet i alt 35 bayerske viltsporhunder. 1995 var ellers et merkeår da den aller første landskamp i viltspor mellom vår klubb og Svenska Schweisshund Klubben ble arrangert. Landskampen gikk i Sunne i Värmland den 8. april. Landskampen har blitt avholdt hvert år etterpå og den norske og den svenske klubben skifter på å være arrangør. Mange tradisjoner som fortsatt blir holdt i hevd, ble påbegynt disse 5 første åra.

I 1999 ble klubben opptatt som medlem av det Internasjonale Schweisshundforbundet (ISHV). Samme år ble rasen alpenländischer dachsbracke (alpin dachsbracke) opptatt i klubben. Denne rasen er av Østerriksk herkomst og er en liten drivende alpestøver som på kontinentet også har fått ry på seg for å være en bra ettersøkshund. Med denne rasen i klubben passet ikke klubbens navn lenger og fra 1. Januar 2001 ble navnet igjen endret, denne gang til NORSK SCHWEISSHUND KLUBB. Et navn som samstemmer med de andre lands raseklubber.

Klubbens målsetning er å avle på friske hunder med best mulig bruksegenskaper. I tillegg å utvikle og å spre viten om ettersøksarbeidet, samt å utdanne gode hundeførere. Klubben ivaretar rasene bayersk viltsporhund, hannoveransk viltsporhund og alpin dachsbracke. Dette er hunder av tysk opprinnelse og er renavlet som spesialhunder for ettersøk av skadet klauvvilt. Alpin dachsbracke er i tillegg en drivende hund på hare og rev.

 



Schweisshundenes historie
av Magne Klokset


Utvikling av våre dagers schweisshunder:

Hannoverische Schweisshund og Bayerische Gebirgschweisshund

Våre dagers schweisshunder nedstammer, som de andre europeiske jakthunder, direkte fra seguiser-hundene, eller som de benevnes; kelterbracke. Seguiser eller bracke er et felles begrep på de på sporet jagende og halsende hunder, slike som våre dagers drevere, dachs og støvere.

Kelterne var et folkeslag som spredde seg over Europa fra det 8. - 4. århundre før Kristus. Den gruppen som er interessant i denne sammenheng er de Kelterne som hadde tilhold i området som i dag utgjør Tyskland og Østerrike, de såkalte Donau-Kelterne. Dette var et jordbruks- og jegerfolk som utmerket seg som store hundeelskere. Dette folkets bruk av hunder er nøyaktig nedskrevet i en del gamle skrifter. Blant annet den greske skribenten Arrian (130 e.Kr.) har skildret Donau-Kelterne og deres hunder svært inngående.

Noen systematisk raseavl var det ikke, verken hos Kelterne eller hos Germanerne som etter hvert overtok områdene. I vesentlig grad dreide det seg om bruksegenskaper. Det var da stort sett to bruksområder jakthundene ble brukt på. Ledhunder til å spore viltet og angrepshunder, «hetshunder», til å angripe eller trenge viltet opp i et hjørne slik at jegerne kom til med sine lanser og «Hirschfängere» (lang kniv eller sabel) for å drepe viltet.

Det er de såkalte ledhundene som er interessante i denne sammenhengen. I følge beskrivelsene var disse hundene store, massive og særdeles rolige hunder, som utmerket seg med en ekstremt god luktesans. De ble bare brukt til å spore opp vilt med. Bruken av ledhunder var utbredt i oldtiden og frem gjennom hele middelalderen.

I og med innføring og bruk av skytevåpen til jakt meldte det seg et behov for en hund til bruk etter skuddet, til å finne igjen det påskutte viltet. I det 17. og 18. århundret ble det fra ledhundtypene utkrystallisert hunder som viste gode egenskaper i det å kunne følge kalde sårspor etter vilt. Disse hundene ble benevnt som Schweisshunder.

Noen systematisk avl var det ikke snakk om før ca 1845 da det kongelige jaktgods ved Hannover oppstod et ledhundkull som fikk benevnelsen «Rød Hannoveransk Haidbracke». Disse avkom utmerket seg ved at de var særlig interessert i spor etter høgvilt (klovvilt) og hadde svært gode neser. De ble opphavet til den Hannoveranske Schweisshunden.

Tidlig hadde det i de Bayerske Alper og i Tirol meldt seg behov for en noe lettere Schweisshund som kunne ta seg fram i det ulendte terrenget. Det oppstod etter hvert en rekke mindre hunder som ble brukt til ettersøk. Det står skrevet at fyrsten av Turn und Taxis i året 1812 i sitt jaktområde førte noen lette schweisshundlignende hunder som bare ble brukt til ettersøk.

Rundt 1850 skjedde det merkelige at to menn; Freiherrn von Krag og «Hammerherrn» Peintinger vom Steirischen Erzberg, uavhengig av hverandre krysset en Brandlbracken hannhund med ei Hannoveransk tispe. Valpene etter disse kryssinger utgjør opprinnelsen til Bayerische Gebirgschweisshund. Det er senere innkrysset forskjellige brackentyper, blant annet Tirolerbracke.

I dag er den Bayerske Schweisshunden i likhet med den Hannoveranske renavlet.

Kilder:
Doktoravhandling av Wolf Eberhard Barth: «Der Hannoverische Schweisshund als Beispiel der Entwicklung eines deutschen Jagdhundes.»
Chronik -Klub Für Bayerische Gebirgschweisshunde 1912