DogLex
 
DogLex
Søk etter det som interesserer deg.


Ekstremavl
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Ekstremavl er avl på ekstreme egenskaper, i den hensikt å forsterke bestemte fysiologiske eller psykologiske uttrykk (effekter) hos bestemte individer eller grupper (raser, varianter m.m.) av individer.

 
 Shar Pei er et eksempel på en rase som med årene har fått stadig mer ekstreme hudfolder
Ekstremavl kan derfor sies å være et resultat av menneskelige ønsker uten andre praktiske formål enn det visuelle.

Eksempler på ekstemavl
Eksempler på fysiologisk ekstemavl er for eksempel avl på individer med spesielt stor pelsprakt, korte ben, lang rygg, store ører, kort snuteparti m.v.

Eksempler på psykologisk ekstremavl avl på individer med høy aggresjon, manglende bitehemninger eller liten toleranse for andre dyr m.v.

Ekstremav foregår innen all avl, men kommer spesielt til uttrykk der eksteriøret har stor betydning.
Hunderaser som dagens vestlige afghansk mynde, blodhund, shar pei, engelsk bulldog, fransk bulldog, boxer, mops og puddel m.fl. er produkter av den holdningsendringen som fant sted på slutten av 1800-tallet. Folk ønsket stadig mer ekstreme hunder (designerhunder). For å oppnå dette ble det avlet på bestemte eksteriørmessige og anatomiske egenskaper. Allikevel kan man ikke kalle det ekstremavl. Det blir det først når de arvemessige egenskapene fører til manglende funksjonalitet hos individene.

Ekstremavl har ført til at enkelte hunderaser eller individer ikke lenger kan føde sitt eget avkom uten gjennom keisersnitt. Noen har også store problemer med å puste og spise normalt. Andre tåler dårlig varme og kulde, og kan nesten ikke bevege seg uten å få åndenød og hjertestans. Andre igjen plages med ekstrem og upraktisk hårvekst, ører som subber bakken og tiltrekker seg smuss og skitt. Noen har fått rygger som er så lange at de lett får prolaps, bein som er så korte at de intime kroppsdelene er svært utsatt for skader, hudfolder som samler skitt og smuss og danner grobunn for kronisk eksem, øyne som nesten faller ut av øyenhulen eller nedre øyelokk som blottlegger deler av øyeeplet og forårsaker kroniske betennelser. Noen har også kjever som er så korte at det ikke lenger er plass for alle de 42 tennene hunder skal ha.

 
 Schäferhund er et eksempel på en rase som med årene har fått stadig mer ekstreme babensvinkler.
Om man ser på gamle bilder av disse rasene, finner man raskt ut at de ikke så slik ut fra begynnelsen av. Verken pekingeser eller boxer hadde så kort snuteparti som de har i dag, afghaneren hadde langt mindre hårpryd, de intime delene på bassethannen og ørene på cocker spaniel subbet ikke bakken, schäferhunden hadde sunnere vinkler i bakbeina og shar pei hadde ikke så mange hudfolder. Man kan altså slå fast at rasestandardene som de nasjonale kennelklubbene er satt til å passe på i mange tilfeller ikke fungerer etter hensikten.

Til nå har disse klubbene valgt å «justere» standardene i takt med utviklingen, eksmpelvis er det en utseendemessig forskjell mellom labrador retriver avlet for jakt og for utstilling.
Dette gjelder også for schäferhund, der det kan være til dels store utseende og gemyttmessig forskjeller mellom brukslinjer og showlinjer.