DogLex
 
DogLex
Søk etter det som interesserer deg.


Kamphunder
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kamphunder eller muskelhunder var opprinnelig store molossere og mastiffer som ble brukt til krigshandlinger under oldtiden. Slike hunder finnes avbildet på steinrelieffer i ulike krigs- og jaktscener i den assyriske kong Assurbanipals palass i Ninive. Men det er tvilsomt å hevde at slike tidlige «hunderaser» har overlevd inn i vår tid, annet enn som typer. Disse tidlige formene for kamphunder må ikke på noen måte tas til inntekt for de kamphundrasene som dukket opp fra 1800-tallet og framover, selv om blodslinjene med litt velvilje kan hevdes å føre tilbake til oldtidens muskelhunder hos noen av disse hunderasene. Hundekamper i tidlige tider Oldtidens kamphunder var ikke først og fremst hunder som var trent til å slåss seg i mellom, men sterke og modige hunder som ble benyttet til jakt og krigshandlinger. De fungerte som vakthunder, pakkhunder, trekkhunder og sporhunder, og mange hadde som oppgave å beskytte sin eier og hans nærmeste følgesvenner. Det er funnet bevis for at slike hunder kunne være enorme av størrelse, kanskje opp mot 130-140 kg. Slike hunder ble også brukt i kamper mot andre dyr, for underholdninges skyld, men dette var sannsynligvis ikke hundenes primæroppgave. Det finnes også eksempler på at slike hunder ble brukt i regulære hundekamper, men det var trolig mer uvanlig. Sannsynligvis har kamper mellom hunder og andre dyr (inkludert regulære hundekamper) foregått siden lenge før romertiden (145 f.Kr-400 e.Kr.), men fra denne perioden vet man at regulære hundekamper ble arrangert for sin underholdningsverdi. Også i flere østlige kulturer finner man spor etter arrangerte hundekamper fra tidligere tider, ikke minst fra Japan, der det ble arrangert hundekamper i tiden før Kamakuraperioden (som begynte i 1185). Moderne kamphunder Moderne kamphunder og kamphund som begrep oppsto først på 1800-tallet og var et resultat av at vanlige folk fikk mer tid til forlystelser. Før den tid ble hunden primært benyttet som brukshund, men den nye tiden og trenden gjorde at folk nå så med nye øyne på sine firebente venner. De skulle ikke lenger bare være nyttedyr, men også kunne benyttes til underholdning. I dag kan man per definisjon hevde at alle hunder som trenes i å slåss med andre dyr er kamphunder, men kun noen få raser er opprinnelig avlet med dette for øyet. Dette er typisk opprinnelig molossere og mastiffer som er krysset med terriere, for å øke avkommets aggressivitet og pågamgsmot. Moderne kamphunder er på grunn av sine terrierlinjer fysisk mindre enn oldtidens kamphunder, men hurtigere og mer aggressive og pågående. Den engelske staffordshire bullterrieren er i så måte nærmest for en stamfar å regne, men også bullterrier, som oppsto omtrent sammtidig, kan regnes som en slags stamfar til de moderne kamphudene. Senere, på begynnelsen av 1900-tallet kom også amerikansk staffordshireterrier og pitbullterrieren. Fellestrekkene for disse hundene er en forholdvis liten og ofte svært kompakt og muskuløs kropp, med et nærmest overdimensjonert bredt hode som har et stort og usedvanlig kraftig kjeveparti. Opprinnelig ble slike hunder brukt til kamper mellom hunder og okser (derav navnet bullterrier), men etterhvert ble også kamper mellom hunder vanlig. Slike kamper foregikk i såkalte kampgroper, derav navnet pitbullterrier (grop bullterrier), der det var umulig for hundene å komme unna hverandre. Det endte ofte med at den ene hunden ble drept, og av og til måtte også den andre avlives i etterkant som følge av de skader den hadde pådratt seg under kampen. En rekke myter har også oppstått i kjøvannet av tragedier som har utspunnet seg. Det påstås blant annet at disse hundene har kjever som låser seg, men dette stemmer ikke. Derimot er deres villighet til å holde på byttet meget sterk. Disse rasene, hvis fellesnevner gjerne er en blanding av terrier/bulldog/mastiff, mangler ofte bitehemninger i ordets rette betydning, og er kjent for å ha «kort lunte» overfor andre hunder og dyr. Dette er en egenskap som ble bevisst framavlet for å skape kampvilje. De er derimot ofte både omgjengelige og svært tillitsfulle overfor mennesker. Faktisk er de avlet med nettopp det for øye. Typen står overfor en reell fare for å bli forbudt i hele den vestlige verden, p.g.a. kombinasjonen manglende bitehemninger og et ofte uansvarlig hundehold blant visse typer eiere. I Norge er allerede flere kamphundraser forbudt. En rekke myter har oppstått i kjøvannet av tragedier som har utspunnet seg med slike hunder. Blant annet har det blitt påstått at disse hundene har kjever som låser seg, men dette medfører ikke riktighet. Derimot er deres vilje til å holde på byttet meget sterk. Moderne kamphundraser og forbud mot slike Med «moderne kamphundraser» menes hunderaser som har blitt alet fram med tanke på slåsskamper med andre dyr. Det er viktig å være klar over at moderne kamphunder ikke ble avlet for å være aggressive mot mennesker. Tvert om, ble moderne kamphunder avlet for å være svært menneskekjære, noe de også normalt er, kanskje også i større grad enn de fleste andre hunderaser. Mange kynologer og rovdyrforskere stiller seg undrende til forbudet mot visse hunderaser og mener heller det skulle vært et forbud mot å holde hund for visse meennesker. Dette begrunner de med at hunder er rovdyr som uansett rase kan læres opp til å bli aggressive mot andre dyr og mennesker. I Norge er det forbudt å holde, avle eller innføre farlige hunder, eller å innføre sæd eller embryo fra farlige hunder, men man skal være klar over at de fleste såkalte kamphundraser ikke anses som farlige. Forbudet gjelder derfor kun hunderaser som har blitt forbudt eller avkom der forbudte hunderaser inngår. Som farlige hunder anses også hunder og hundetyper som er en blanding av hund og ulv, uansett blandingsforhold. For hunderaser med opprinnelig blanding av ulv som er registrert i Norge av Norsk Kennel Klub pr. 1. januar 2003, gjelder første punktum bare for tsjekkoslovakisk ulvehund. Hvis ulv er iblandet rasen etter den internasjonale raseetableringen, gjelder første punktum for hunder som kan være etterkommere etter denne ulven.